Bygdas historie
Fra istid til varmetid
Tidsrommet ca 10 000 - 4000 f. Kr.
I den milde klimaperioden i yngre steinalder og bronsealder dannet Oslofjord-området tyngdepunktet for den første fastere bosettingen med feavls- og jordbruksfolk. Derfra trengte de etter hvert innover i landet langs de store vassdragene. I Odalen slo disse folkene seg ned ved Glomma og rundt Storsjøen og dannet et veidepreget bondesamfunn. Det var delt opp i grender med passende områder av beiteland og veideskog som grunnlag for bosettinga. Korndyrking har disse bøndene kanskje nesten ikke drevet. Det var februket som sammen med fangst og fiske ga utkommet for de første bøndene i Odalen. (Ordet bonde, buande, betegner en som bor fast i motsetning til veidemannen som flakket om i skog og mark for å livberge seg.) Samspillet mellom februk med behov for store beitevidder og fangst og fiske kjennetegner den første bosettinga. Det var ei bosettingsform som var atskillig fastere enn den veidemannen hadde, men ikke så stabil som den som vokste fram ved overgangen fra bronsealder til jernalder. Da først ble garden til slik vi kjenner den.
Bronsealdersamfunn i Odalen
Bronsealder ca. 1500 - 500 f. Kr.
Det gamle flyttjordbruket
Jordbruket og fedrifta måtte i bronsealderen få et begrenset omfang. Fedrifta ga de beste muligheter i det varme og tørre klimaet som var da. Jordbruket var derimot beskjedent. Husdyra kunne gå ute hele - eller det meste - av året. Dermed ble det svært lite gjødsel som kunne samles og brukes til gjødsling av åkrene. På den måten ble jorda fort utpint. Trolig hadde bronsealderbøndene små åkerlapper og flyttet stadig rundt til nye åkerbiter innen et større område. Også beitinga av husdyra foregikk ved å flytte omkring innafor et temmelig stort distrikt. Jordbruket i bronsealderen var et flyttjordbruk.
Tross jordbrukets karakter var menneskene i bronsealderen knyttet til bestemte steder. De ble mer fastboende enn fangstmannen og dannet et mer stabilt samfunn. Vi kan tenke oss at en stor familie med husdyr og husfolk holdt til ved Glomma og Storsjøen. En slik stor familie kan ha bestått av både 50 og 100 mennesker, kanskje flere.
De første gardene
Eldre jernalder (500 f. Kr. - 800 e. Kr.)
I steinalderen og bronsealderen var det mye mildere i Norge enn det har vært seinere. Omkring år 500 f. Kr. ble det tørre og varme klimaet avløst av et fuktigere og kaldere værlag. Husdyra kunne ikke lenger gå ute det meste av vinteren, og både de og menneskene trengte bedre husly enn før.
I den nye klimaperioden var det stor nedbør og forholdsvis kjølige somrer, atskillig kjøligere enn nå. De store snømengdene og det kalde været gjorde vintrene vanskeligere å berge seg gjennom for folk her i landet.
Væromslaget førte med seg en stor nedgang i folketallet i innlandsbygdene. Mange flyttet kanskje ut til kysten, men atskillige har vel sultet og frosset i hjel. De som valgte å bli - og som berget seg gjennom de første harde vintrene, fikk nye, uventede og vanskelige oppgaver å løse. Vilkåra for korndyrking og husdyrhold var blitt dårligere enn før, og utbyttet av jakt og fiske kunne vel ikke økes særlig. Oppgaven ble å kombinere disse næringene, og trolig ble jakt og fiske av større betydning enn i slutten av varmetida. Det kaldere klima ga svært vanskelige forhold for åkerbruket hos mennesker med bronse- og steinalderens primitive redskapskultur. Det merkelige er at nettopp da klimaet ble dårligere, fikk menneskene her nord kjennskap til jernet.
Det er gjort få jernfunn fra første del av eldre jernalder (ca. 500 f. Kr. til Kristi fødsel). Det kan tyde på at det nye metallet var lite utbredt så tidlig. Men folk må ha klart seg vesentlig med de gamle redskapstypene av stein, bein, tre og flint. Husa kan vi anta at de bygde der det var tørrlendt med lettdrevet jord som egnet seg for et primitivt jordbruk. Mye kan tale for at det i den første tida etter klimaforverringen bare var noen få buplasser i Odalen, og at mange familier bodde sammen der. De var de første som holdt til på det som blir kalt en gard.
Fra Hamar kan vi tenke oss at de første bøndene innen et større området dreiv høstingsbruk langs Glomma og oppover til Storsjøen. Det ser ut til at bronsealderbøndene utnyttet passende steder fra en felles buplass. Spade og ard, en enkel plog av tre, var i bruk i bronsealderen. I bronsealderen var det trolig små samfunn også ved Storsjøen. Etter klimaforverringen ved 500 f. Kr. måtte bøndene bli mer bufaste, og de slo seg naturligvis ned på de beste av de gamle buplassene.
Etter hvert som jernet kom mer i bruk, ble fôrsanking og korndyrking lettere. Familier kunne flytte ut fra "urgardene" og rydde og bygge nye garder. De slo seg ned på vin'ene og andre steder som dels var brukt fra "urgarden" til litt korndyrking, men vel særlig til beiteland. Ved Storsjøen fins det spor etter en "urgard" som må ha vært spredningssenter for garder rundt sjøen. Oldfunn og gardsnavn peker ut disse gardene rundt Storsjøen som de tidligste som ble ryddet fra "urgarden" på Øyen: Sand og Kongshov i nordvest, Fjell og Mo i nordøst, Austvatn og Berg i øst og Seim og Auli i sør.
Huset i Sandsneset i Sand (revet i 1935)
var hovedbygning på Grønnerud i Sand til 1850.
Det ble bygd på 1700-tallet
I siste del av eldre jernalder har bebyggelsen spredd seg enda lenger. Ved nordenden av Råsen, helt nord-øst i Nord-Odal, kom Føsker, Haug, Linder, Holt og kanskje Trauten opp. Vest for Sandsjøen ble trolig Ekornhol og øst for den He ryddet. I Mo ble (Nordre) Berg og kanskje Eier ryddet. Trøsi kan også være fra denne tida. Fra Austvatn var det overfartssted fra Storsjøen gjennom dalsøkk øst for garden Trøsi til Gardvik lenger nord ved Storsjøen. På liknende vis var det overfartssted fra Eier ved Fjell til Sand.
Hamar, Røyser, Øyen og deretter Strøm har vi ment å kunne skille ut som de eldste gardene i bygda. De må ha vært til i de første par hundreåra av eldre jernalder. I de neste fire-fem hundre år ser det ut til at disse ble ryddet (i Strøm sokn) : Fulu, Taul, Døli, Oppi, Os, Angr, (i Ullern) : Sæter, Disen, Skøyen, Ullern, (i det gamle Oppstad) : Seim, Bjørgen, Nust, Berg, Austvatn, Hveim, (i Sand og Mo) : Sand, Fjell, Mo, Berg. Trolig har det ved slutten av romersk jernalder (ved år 400 e. Kr.) vært noen garder, slik at det da var en 25 garder i hele Odalen.
Folkevandringstida (400 - 600 e. Kr) og merovingertid (600 - 800 e. Kr.), som utgjør de siste fire hundre åra av eldre jernalder, var en stor nyryddingsperiode på hele Østlandet. I folkevandringstida ble de mange småkongerikene konsolidert. På Romerike - som Odalen sikkert hørte til - var det et sterkt rike med sentrum i Ullensaker. Der ble den mektige Raknehaugen bygd på midten av 500-tallet.
Også i Odalen var det stor ekspansjon med rydding av nye garder som resultat av økende folkemengde. I Sand og Mo på Føsker, Røne, Haug, Holt, Linder (kanskje Trauten), He, Kongshov, (kanskje Eier), Berg, Trøsi og trolig noen få til. Ved slutten av eldre jernalder var det antakelig en femti garder eller vel det i bruk i hele Odalen.
Vikingtid og nybrottstid
Yngre jernalder ca. 800 - 1050 e. Kr.
I Vikingtida (yngre jernalder) var det en kraft og ekspansjon i folket som aldri før eller siden. Hundrer på hundrer av nye garder ble ryddet. Jern ble utvunnet av jernmalm og smidd til redskaper og våpen i så godt som hver eneste avkrok i landet. Gardene som ble ryddet i dette tidsrommet fikk ofte navn etter enkeltmennesker, etter rydningsmannen eller en annen.
Vikingferder og plyndringstokter utenlands, utflytting til øyene vest i havet og oppdagelsen av Grønland og Vinland er de store begivenhetene. De skygger i historien for mange andre sider ved vikingtida, som kanskje ga landet varigere verdier. Hvis noen fra Odalen i det hele tatt var med på de store vikingferdene, var det bare et lite mindretall. De aller fleste var opptatt med å dyrke jorda, rydde nye garder og bygge nye heimer. Slik var det i Odalen - og slik var det over hele Østlandet. I kystbygdene var en vesentlig del av jorda rydda alt i eldre jernalder, og det var den viktigste grunnen til at folk der utvandret til øyene vest i havet. I Odalen var det derimot jord nok for nydyrking i hele vikingtida.
Det gamle samfunnet var bygd opp omkring de enkelte ættene og storfamilien. Ættene og ættkjennsla hadde fortsatt mye å si i vikingtida, men større betydning ble organisasjonen som knyttet seg til ting og lov både innenfor ei bygd og videre utover. I siste del av eldre jernalder var trolig ting og lov knyttet til en eller flere av de gamle kultstedene. I vikingtida ser det ut til at ting og kultsted skilte lag - eller de ble flyttet til et nytt og samlende sted for hele den store Odals-bygda. Det nye stedet ble på Ting-Os ved Oppstadåas utløp i Glomma. Det var midt i bygda med den letteste atkomst langs flere mil vannveg fra nord, øst og vest. De gamle kultstedene lå mer i utkanten av bygda, på Fresvoll - Elgton - Leikvang i Strøm sokn, på Disen - Ullern i Ullern sokn og på Ullarøy - Kongshov ved Storsjøen. De store nyrydningene hadde skapt mer sammenhengende bosetting innen bygda. Først i vikingtida ble det sammenhengende bygd langs (det meste av) Glomma og Oppstadåa, og rundt store deler av Storsjøen og Råsan.
Søstua He. Bygningen er fra 1700-tallet
Betydningen tinget hadde i hver enkelt bygd ble stadig større i løpet av vikingtida. Folketilveksten og derigjennom nyrydding førte til det. Strid mellom enkeltmennesker, strid som ætta hadde tatt seg av og ordnet i stor utstrekning før, ble nå overlatt til bygdetinget.
Alt i eldre jernalder var Odalen underlagt et hovedting ute på Romerike - ser det ut til. Fra slutten av vikingtida hørte bygda til Eidsivating på Eidsvoll, fellestinget for Opplandene, som ble lagting (lovting) for denne delen av et samlet Norge. Som overordnet domsting fungerte det bare for Romerike og Ringerike "med nabodistrikter". Hedmark hadde eget overordnet domsting.
Med Harald Hardråde hadde riksstyret og kristendommen vunnet makten for godt på Opplandene. Odalen gikk sammen med Romerike og de andre landskapene i det indre av Østlandet inn i ei helt ny tid.
Gammelnorsk tid
- tidsrommet ca. 1050 - ca. 1350
Rikssamling og kristningsverk preger Norges historie i generasjonene før slaget på Stiklestad i 1030, og i løpet av generasjonen etter dette merkeåret ble arbeidet avsluttet. En naturlig fortsettelse av rikssamling og kristning var å bygge ut og organisere landet politisk og geistlig. Det tok tid, og først i siste halvdel av 1200-tallet fant den gammalnorske staten sin endelige og vel organiserte form.
Folketallet vokste sterkt i hele gammalnorsk tid - og dermed økte også etterspørselen etter jord. Det beste maktgrunnlaget ble å eie jord rundt om i bygdene, for det var folk nok som var villige til å betale det de maktet for å leie den. Geistlighet og kongen og hans menn levde av inntektene som jordeiendommene deres ga. Mange forhold, først og fremst odelsrett og odelskjensle, bidro til at en rekke bondeætter likevel berget seg som sjøleiere gjennom hele gammalnorsk tid. I utkantbygdene og avdalene la geistlighet og stormenn lite jord under seg. Også i Odalen var det slik. Det stormennene og geistligheten inne i Oslo eide, lå først og fremst i det sentrale soknet Strøm, og til og med der var jordegodset deres lite og spredt.
Bygging av soknekirkene gikk trolig tilfeldig for seg. Mange steder må det ha vært en storbonde eller storbondeætt som kostet kirkene. Men vi vet lite om kirkene i de første 300 åra av kristen tid.
Fra 1300-tallet fins det en rekke opplysninger om forhold i bygda, bl.a. alle sokna; Øyset, Strøm, Ullern, Oppstad, Sand og Mo. I alle fall i det siste hundreåret før svartedauden (1350) var det prest i hver kirke. Folketallet var da så stort i Odalen, og inntektene presten fikk av det enkelte soknet viser at hvert sokn kunne forsørge sin prest.
Det finnes noen direkte opplysninger om bygdeting i Odalen på 1300- og 1400-tallet. Bygdeting ble holdt til bestemte tider, og alle bønder i bygda hadde plikt til å møte uten tilsiing. Det ser ut til at hver bygd hadde en "rett tinggard", og i Odalen var det Ting-Os. Tingfolket kunne komme dit med båt fra alle kanter av bygda. Opprinnelig var bygdetinget et allmannating, og hele tingallmuen kunne delta i behandlingen av sakene og i dommen. Etter hvert som bygdene vokste, ble dette tungvint og lite praktisk. Magnus Lagabøters landslov (fra 1270-åra) innførte derfor prinsippet om at et utvalg på 12 mann i større saker og 6 i mindre skulle dømme for det meste. Dette utvalget besto som regel av lagrettsmenn som ble oppnevnt av kongens ombudsmann. Lagrettsmennene var lovkyndige menn.
I løpet av gammalnorsk tid vokste det fram en ny underklasse av tjenestefolk, lausarbeidere og kotkarer. Folkemengden vokste sterkt i gammalnorsk tid, og det ble stadig vanskeligere å finne et utkomme. Noen ble handverkere, noen arbeidet på gardene, og både handverkere og andre ryddet små garder i utkanten av de gamle gardene eller i skogen. Og mange av de gamle gardene ble utvidet ved nyrydding og delt opp i to eller flere bruk.
Enkeltmannsgardene oppstod i vikingtida ved at mange bondesønner flyttet ut fra storfamilien og bygde seg nye garder på den gamle, vidstrakte eiendommen. Vikingtida hadde brakt store fremskritt i driftsmåte, og redskapsutstyr, så de gamle gardene kunne tåle oppdeling. Gammalnorsk tid viser derimot knapt noen slik fremgang, men den store økningen i folketallet tvang likevel frem en stadig større oppdeling av jorda. Resultatet av dette måtte bli at levestandarden for den enkelte og for bondesamfunnet som helhet ble dårligere.
Garder som ble utskilt fra eldre garder, fikk i vikingtida nye navn og ble bygd opp med hus ved et nytt tun. Garder som ble delt i gammalnorsk tid, ble derimot gjerne liggende med alle husa ved det gamle tunet. De utskilte bruka beholdt dessuten det gamle gardsnavnet, og de fikk navn som søre Stein, nørdre Stein osv. De utskilte partene kunne også få navn etter den som bodde der.
Fra svartedaue til enevelde
- tidsrommet ca. 1350 - 1660
Svartedauden "den store manndauen" er den største farsotta som har herjet landet i historisk tid. Den kom til Bergen sommeren 1349 og nådde Østlandet samme året og vinteren etter. Ifølge samtidige islandske kilder var over to tredjeparter av menneskene i landet døde da farsotta hadde rast fra seg våren 1350. Utover i siste halvdel av 1300-tallet ble landet herjet av flere farsotter. Alt i 1356 var det en stor epidemi, og i 1359-60 herjet en ny koppeepidemi. Den rammet særlig barn og ble kalt "den store barndauen". Virkningene etter svartedauden var enorme, og de nye farsottene i det nærmeste hundreåret holdt folketallet nede i mange mannsaldrer. Først etter 1450 tok folkemengden til å øke igjen, men helt til 1550 gikk det svært smått.
Det var de små og dårlige gardene og de som lå avsides til, som ble forlatt. Mange av de større gardene var i gammalnorsk tid blitt delt i to eller flere bruk. Nå ble en hel del av dem slått sammen igjen. De menneskene som overlevde i utkantene av hver bygd, flyttet inn til bygdesentrene. Det var altså ikke bare direkte p.g.a. farsottene at gardene ble liggende øde, men indirekte også: Folk som hadde bodd på små og avsidesliggende bruk, passet på å få bedre garder. Dermed ble bruket de flyttet fra liggende øde.
Nedlegginga av garder og omflyttinga av folk mot sentrum av bygdene tok slutt omkring midten av 1400-tallet. Bygdesamfunnet fant da en form som i det alt vesentlige var uforandret i vel hundre år. De fjernere ødegardene ble sætrer og uthavner, og de som lå mellom gardene ble heimehavn og slåttland.
Korbølsætra i Mo med hus fra 1700-tallet
I løpet av 1500-tallet begynte det å bli bevegelse og liv i det innestengte og stillestående samfunn som bygda hadde vært i tida etter svartedauen. I første halvdel av hundreåret var folketallet økt så mye at det var en del folk som kunne ta til med å rydde noen av de nedlagte gardene.
Det er ei helt anna bygd vi har for oss i 1660 enn 150 år før. Ikke bare gjenryddinga av ødegardene viser det, men også nye virksomheter og ny kontakt utad. Særlig var det sagbruk, skogsdrift, tømmerfløting og tømmersalg som skapte pengefortjeneste og nye impulser som rusket kraftig opp i naturalhusholdningen og mange gamle vaner i et innestengt bygdesamfunn.
I krig og fred
- tidsrommet 1660 - 1720
I de norske bygdene fortsatte livet på samme vis etter 1660 som før. Forandringene var få og nesten umerkelige. Kriger kom med kortere og lengre mellomrom. Krigen som sluttet i 1660, førte fram noe helt nytt på det høyere plan - eneveldet ble innført.
Odalen hadde merket krigen på mange måter. Soldater var utkommandert, soldater fra andre kanter av landet ble innkvartert, levering til festningen av korn, høy og matvarer ble påbudt, og bøndene var stadig utskrevet til transportkjøring.
Borgerne, dvs de som hadde handel og handverk til hovednæring, begynte på 1600-tallet å spille en mer framtredende rolle i det politiske liv enn før. Først og fremst dreiv de med trelasthandel, sagbruksdrift og bergverksvirksomhet. Bøndene i Odalen fikk mye med borgerne å gjøre. På 1600-tallet, og enda mer i hundreåret etter, solgte de tømmer til borgerne både i Kristiania, Fredrikstad og Halden. Og de hogg for dem og fløtte for dem.
Omkring 1670 var det økonomisk så dårlig at flere måtte gå fra gardene sine. Tingbøkene har ved disse tider lange lister over gjeld som odalsbøndene hadde til byborgerne. Tross høgmælte klager og det store skattetrykket klarte de aller fleste bøndene i Odalen seg like godt som i nabobygdene.
Tallet på gardsbruk økte lite etter 1700. Og en stor del av dem som stiftet nye familier måtte slå seg ned på husmannsplasser.
Det var mange vanskelige år på 1600-tallet, med pest i 1603 og 1654, med krig flere ganger, sist i 1675 - 79, og den rammet Odalen hardt. Mange garder ble plyndret og ødelagt av svenskene. Mange bygdefolk hadde også fått dyrere vaner enn før. Karfolka ville ha tobakk og brennevin, kvinnfolka klær av kjøpetøy, i alle fall til selskapsbruk. Og så ville de ha det finere i stuene sine enn før. Alle disse kravene imøtekom kjøpmennene i byen. Som betaling fikk de jordbruksprodukter og tømmer. For de aller fleste var det skogen som ga kontanter.
Kilde: Odalsboka av Birger Kirkeby, fellesbind for Nord- og Sør-Odal. Bygdehistorie inntil 1819. Utgitt av Sør- og Nord-Odal kommuner
Arbeids- og næringsliv før i tida
Nord-Odal er en typisk innlandskommune der jordbruk og skogbruk gjennom generasjoner har dominert næringslivet. Korn- og grønnsakdyrking, husdyrhold og seterdrift, tømmerhogging og -fløting, - eller rester av slik virksomhet, preger kulturlandskapet i bygda vår.
Pendling, søking til arbeid utenfor kommunens grenser, har dessuten lang tradisjon i Nord-Odal.
Tømmerfløtere
Gjennom mange mannsaldrer har nordodølingene reist ut til skogs- og bygningsarbeid. På 30-tallet ble for eksempel mange tømmerhoggere tvunget til å reise til Russland for å få engasjement. På 1700- og 1800-tallet var Nord-Odal også en bergverkskommune. På flere steder i bygda finnes nedlagte gruver både for kobberkis og jernmalm. Til og med i Storsjøen finnes rike jernmalmsforekomster som en kort periode ble utvunnet.
Odalen ble delt i Nord- og Sør-Odal i 1819. |
|